Maria falt i Sahara – og mellom alle stoler i helse-Norge

Et uhell i Sahara i februar 2024 ble starten på et år fylt av smerte, mistillit og en kamp mot systemet. Nå vil Maria Teresa Cristofoli (54) løfte en stemme for de som ikke blir sett i det offentlige helsevesenet. – De som er sykemeldt over en lang periode, velger det ikke alltid selv, sier hun.

Det begynte med en aktiv ferie i Sahara. Maria er typen som trives med fysisk utfordring og eventyr, og bestemte seg for å buldre i ørkenen. Et feiltrinn endte med et brudd i høyrehånden og en dramatisk evakuering til et lokalt sykehus. Gips og en lang hjemreise senere, var hun tilbake i Norge – og inn i et behandlingsforløp hun aldri hadde sett for seg. Hun ble operert dagen etter.

– Jeg hadde aldri brukket noe før, og stolte fullt og helt på at jeg var i trygge hender. Men da gipsen kom av etter tre uker og hånden så ut som voks, kjente jeg det første stikket av panikk. Og det skulle bare bli starten, sier hun.

En hånd som aldri ble bra

På kontroll fikk Maria beskjed om at hevelsen og smerten ville gå over. Hun skulle ikke belaste hånden og deretter komme på ny kontroll om tre uker. Først da fikk hun endelig møte en lege.

– Men, jeg ble satt i bås. En aktiv kvinne med masse driv ble plutselig redusert til en vanskelig pasient, sier hun.

Hun måtte kjempe for å bli tatt på alvor, og etter hvert kom hun til en fysioterapeut som stoppet opp behandlingen umiddelbart, og kontaktet lege på nytt.

– Det var ikke vits å begynne med øvelser slik hånden så ut.

Men videre fremdrift måtte Maria mase seg til: ekstra røntgenbilder og nye vurderinger. Hun hadde så sterke smerter at det ble vanskelig å møte opp på jobben som salgsdirektør, og var desperat etter å få hjelp. Etter hvert fikk hun beskjed om at det skulle holdes et kirurgmøte hvor en ny operasjon kunne vurderes – men først om seks uker.

– Seks uker med usikkerhet og venting. Så kom telefonen, de ville ikke gjøre noe før i februar. Jeg skulle bare vente og ett år hadde allerede gått med sterke smerter og sykemeldinger, sier Maria.

Vendepunktet

Et vendepunkt kom da Maria i ventetiden valgte å bruke arbeidsgivers helseforsikring. Hun oppsøkte kirurg Jan-Ragnar Haugstvedt ved CMedical, en hun hadde hørt mye godt om. Der ble det tatt nye bilder, og han kunne raskt slå fast at benet under platen som var operert inn, ikke hadde grodd riktig.

– Endelig følte jeg at noen så Maria: som har lyst til å jobbe 100 prosent igjen, som har lyst til å gå på ski og gjøre alle de tingene hun pleide å gjøre. Som ikke bare var en brikke i et stort offentlig apparat, sier hun og legger til:

– Her fikk jeg troen på at jeg skulle få livet mitt tilbake.

Ifølge Maria var Haugstvedt tydelig på at skaden var omfattende, men forsikret henne om at hun sannsynligvis kom til å bli bra igjen.

– Han sa til og med etter operasjonen at skaden var enda større enn han først antok. Det var tett oppfølging, kommunikasjonen var tydelig og kirurgen var støttende. Nå forsto jeg virkelig verdien av å faktisk ha tid til pasienten, trygghet og ikke minst resultat, sier Maria.

Smertene avtok, og hånden fungerte – om ikke perfekt – igjen.

– Et brudd vil normalt gro i løpet av seks uker. Når det ikke skjer, som i dette tilfellet, er det avgjørende å oppdage det i tide. Her måtte vi transplantere bein for å få bruddet til å gro. Å utsette en slik operasjon kan få alvorlige konsekvenser og frata pasienten både funksjon og livskvalitet, sier Jan-Ragnar Haugstvedt.

En ripe i lakken for det offentlige

Maria beskriver året som sitt «annerledes-år». Et år som har satt ting i perspektiv – om verdighet, behandling og hvordan systemet behandler de som faller utenfor.

– Jeg har følt meg som en belastning. Som en kost/nytte-sak. Og det skremmer meg, for hva med de som er enda sykere, mer sårbare, som ikke har ressursene til å stå på sitt?

Hun peker på et større paradoks i møte med dagens samfunnsdebatt:

– Denne saken er en ripe i lakken for det offentlige Norge. Når det pågår en sykefraværsdebatt samtidig, så er det et paradoks. Det er ikke alle sykemeldte som har valgt det selv. Noen av oss har bare hatt ekstremt uflaks, sier hun.

Maria har nå en ny hverdag og kan endelig leve et aktivt liv igjen. Men historien hennes blir stående som en påminnelse om at det å bli sett og tatt på alvor kan være forskjellen på å bli frisk – eller bli stående fast.