– Jeg måtte gråte på telefonen for å bli tatt på alvor

Da Kristine fikk sin første sønn, forventet hun en normal tilhelingsprosess. Men smertene var uutholdelige, til og med en enkel trilletur ble umulig. – Jeg visste at noe var galt, men ingen ville høre på meg. Jeg hørte gang på gang at dette var helt normalt, sier Kristine Flygind Bjerke.

Hun forteller videre at hun gjennom flere måneder oppsøkte både private og offentlige spesialister i håp om å få svar, men ingen fant noe galt.

– Det føltes som om underlivet mitt var på vei ut. En helt utrolig ubehagelig følelse som snudde livet mitt på hodet. Jeg klarte ikke å være den mammaen jeg ønsket å være, og jeg så mitt aktive liv forsvinne. «Er det virkelig sånn jeg skal leve?», husker jeg at jeg tenkte, forteller Bjerke.

– Følte meg som en kasteball

De første to ukene etter fødselen var svært smertefulle. I desperasjon ringte Kristine sykehuset, men fikk beskjed om at «returretten» – retten til å komme tilbake for undersøkelse og oppfølging ved komplikasjoner – var utløpt etter 14 dager. Hun ringte på dag 16.

– Jeg følte meg som en kasteball og ble hele tiden henvist videre, men ingen kunne si noe konkret. Til slutt måtte jeg gråte på telefonen for å få hjelp, sier hun.

Hun fikk til slutt en ny time, men igjen fikk hun beskjed om at alt var i orden.

– Denne dagen ble jeg kjørt til sykehuset fordi jeg ikke klarte å sitte ordentlig og kjøre selv. Smertene var så intense. Det føltes som et slag i ansiktet å bli sendt hjem igjen, sier Bjerke.

Ble deprimert av smertene

Etter hvert mistet Kristine troen på at noen kunne hjelpe henne. Hun hadde senere vært hos fire leger som sa at alt var normalt. Hun beskriver det som et mentalt mørke der følelsen av å ikke bli trodd og ikke få hjelp ble like tung å bære som selve smertene.

– Det ødela så mye. Ikke bare kroppen, men hele identiteten min. Jeg følte jeg ble fratatt muligheten til å være til stede for barnet mitt. Jeg klarte ikke å «nyte barseltiden», slik alle sa at jeg skulle. Det var vondt å høre, for jeg ville jo det, men jeg hadde altfor sterke smerter, sier hun.

Først etter 15 måneder kom hun til gynekolog Madeleine Engen hos CMedical, og allerede ved første konsultasjon forstod Madeleine hva problemet var.

– Jeg begynte å gråte da jeg kom til henne. Jeg var så redd for at hun også skulle si at alt var normalt. Men hun så problemet med én gang. Det var en lettelse jeg ikke kan beskrive, sier Bjerke.

To uker senere ble Kristine operert for vaginalt fremfall. Ifølge Engen er dette en historie som stadig gjentar seg.

– Dessverre er ikke Kristines historie unik. Bekkenbunnstrening er viktig, men det holder ikke å få beskjed om «å bare knipe», det bør gjøres med veiledning av en osteopat eller fysioterapeut som er eksperter på bekkenbunn. Hvis skadene er for dype, er operasjon løsningen. Det kan ofte oppleves som tabubelagt å snakke om hvordan underlivet føles etter en fødsel. Mye er nytt og annerledes, og man er veldig sårbar. Derfor er det så viktig at det blir tatt på alvor. Ingen ønsker å eksponere seg slik hvis det ikke er nødvendig, sier Madeleine Engen, gynekolog og gründer av CMedical.

Kristine forteller at den vedvarende smerten og mangelen på hjelp tømte henne fullstendig mentalt.

– Jeg har aldri vært sykemeldt før, men etter operasjonen kom det en reaksjon jeg ikke var forberedt på. Da kroppen begynte å fungere igjen, kom alt det psykiske. Jeg måtte bearbeide det jeg hadde stått i, og det tok tid. Jeg klarte ikke å gå tilbake på jobb. Jeg ville ikke se kolleger, ikke snakke om hvordan jeg hadde det. Jeg trengte å bygge meg opp på nytt, sier hun.

I dag har Bjerke fått livet sitt tilbake, men hun reagerer på hvor lite fokus det er på kvinnehelse etter fødsel – både fysisk og psykisk.

– Vi forberedes på graviditet og fødsel, men ingen snakker om hvor vanskelig tiden etterpå kan være. Det føles som om systemet bare slipper taket i oss etter at babyen er ute, sier hun.

Hun mener at helsetjenesten har alt å vinne på å gi kvinner raskere og bedre behandling.

– Sykemelding i et halvt år koster samfunnet mye. Det burde være like viktig å ivareta mødrene som barna. Jeg håper at en større åpenhet fremover kan bidra til å hjelpe flere der ute. Jeg er vanligvis en som hører på legen, noe man trygt skal kunne gjøre, men i dette tilfellet kunne jeg rett og slett ikke det. Det er veldig skremmende å tenke på alle de som gir opp og bare lever med smertene, avslutter hun.

Vaginalt fremfall

Vaginalt fremfall, også kalt underlivsprolaps, oppstår når skjedevegger, livmorhals eller livmor synker og buler inn eller ut av skjedeåpningen. Dette skyldes at strukturer som muskulatur og bindevev har blitt strukket og skadet under fødselen. Omtrent 1 av 3 kvinner som har født opplever en grad av vaginalt fremfall, men ikke alle har symptomer. Symptomene kan variere avhengig av skaden fra nedpress, bulkfølelse, hyppig vannlating, vansker med å late vannet eller ved avføring, smerter eller redusert følelse under samleie.

Vaginalt fremfall er vanlig, men fortsatt underkommunisert når det kommer til både diagnostikk og det å veilede kvinnene til riktig behandling – og for mange en utfordring som går utover både livskvalitet og velvære.

Se historien til Kristine, omtalt i Nettavisen 17. september.