"Vi har alltid visst at vi ville bli foreldre sammen"

Pride 2026 · Pasienthistorie.

Slik ble vi tre: møt familien Bjørkvoll Rydeng.

Maria Kathinca og Julie Bjørkvoll Rydeng visste tidlig at de ville ha barn sammen. Det de ikke visste, var at partnerdonasjon ville gi dem akkurat det de hadde drømt om. Etter tre forsøk og én spontanabort ble Emmy født vinteren 2026. Dette er historien deres.

En liten sorg – og et nytt håp
Da Maria og Julie møttes for ni år siden, visste de raskt at de ville tilbringe livet sammen. Men jo mer forelsket de ble, jo tydeligere ble en tanke de ikke hadde hatt ord for før:
– Det var nesten en liten sorg å tenke at vi aldri skulle kunne få et barn som var halvt meg og halvt Maria. Jo mer forelsket vi ble, jo sterkere kom det instinktet frem – lysten til å formere seg. Og vi visste ikke engang at partnerdonasjon var en mulighet, sier Julie.
Partnerdonasjon innebærer at begge partnerne bidrar biologisk: én gir egg, den andre bærer frem barnet. Det var ikke noe de hadde planlagt å finne ut av den dagen, men gjennom jobben møtte Julie et likekjønnet par som hadde gjort nettopp dette på Island.
– Vi fikk skikkelig blod på tann. Vi følte at dette var det rette for oss å gjøre. Da klarer vi å lage et barn sammen – det nærmeste vi kommer et barn som er halvt mitt og halvt Julie, sier Maria.
Da norsk lov åpnet for partnerdonasjon uten medisinsk begrunnelse, var beslutningen tatt. Planene om å reise til utlandet ble lagt bort. De skulle gjøre det hjemme i Oslo.
Det var også spørsmål de måtte stille seg: Hvem skulle gå gravid? Hvordan ville det føles å bære frem et egg som biologisk tilhørte den andre? Ville tilknytningen bli den samme?
– Det var masse spørsmål vi ikke hadde svar på. Det er så individuelt. Men vi var aldri i tvil om at dette var det vi ville, sier Maria.

Å bli sett, ikke bare behandlet
Paret startet prosessen hos en annen klinikk, men opplevde at de ikke ble godt nok fulgt opp og at kjemien ikke stemte. Derfor valgte de å bytte klinikk og fortsette prosessen hos CMedical.
– Vi har møtt på holdninger som mener partnerdonasjon er å tukle med biologien. Hos CMedical ble vi tatt imot med åpne armer og åpent sitt, og følte oss helt hjemme, sier Julie.
For Maria hadde dette en ekstra dimensjon. Hun er selv et barn til ved hjelp av donor – fra en tid da anonyme donorer var normen, og da barn ikke hadde lovfestet rett til å vite sin biologiske bakgrunn. Det å ikke vite i mange år hvor man kommer fra, har vært en del av hennes egen historie, og hun har i voksen alder drevet en forening for andre i samme situasjon.
– Jeg har levd dette livet selv. Derfor var det viktig for oss å velge en donor som var lik oss rent personlighetsmessig, men også Skandinavisk, for å gjøre det enklere for Emmy om hun en dag ønsker å ta kontakt. Og vi har kjøpt opp nok strå til at eventuelle søsken har samme donor – fordi vi ønsker å gi alle våre barn samme forutsetning, om de en dag vil ta kontakt med donoren sin.
Hos CMedical ble de fulgt opp av sykepleier Jeanette Follestad og lege og gynekolog Birgitte Mitlid-Mork. Begge ble raskt viktige støttepersoner i prosessen.
– Det å bli behandlet av noen som skjønner det, som møter deg med respekt og forståelse på lik linje med alle andre – det har alt å si. Jeanette og Birgitte har vært fantastiske. Vi ble så godt tatt vare på, sier Maria.
Utredningen viste at begge lå likt an. Valget om hvem som skulle gå gravid først falt naturlig på Julie siden Maria hadde nylig startet i ny jobb, og følte det var litt dårlig timing å gå ut i permisjon. Derfor ble Maria sine egg hentet ut, og i samråd med behandlende lege og sykepleier ble donor-karakteristika valgt fra en europeisk sædbank.

Sorgen, usikkerheten – og det tredje forsøket
Første forsøk var i desember 2024. Julie ble gravid – på aller første forsøk.
– Vi var helt i skyene. Det var helt fantastisk. Jeg levde på en rosa sky, sier Maria.
Men i uke 7 begynte det å blø. De kontaktet Birgitte, som holdt åpent på slutten av en fredag slik at paret skulle slippe å gå inn i helgen uten svar. Der fikk de bekreftet det de fryktet: en spontanabort.
– Vi gikk hjem og sørget på sofaen. Det var tøft. Men vi gav hverandre tid, og så prøvde vi igjen, sier Julie.
Andre forsøk i mars 2025 festet seg ikke. Begge kjente på at det begynte å bli tungt – fysisk og følelsesmessig.
– Man kjenner veldig på at man ikke har kontroll. Du er vant til å ha kontroll på så mange områder i livet, og så er det bare kroppen som bestemmer. Det var krevende å stå i, sier Maria.
Julie jobber på nyfødt intensivavdeling – en jobb som er krevende både fysisk og psykisk. Det å samtidig stå i en fertilitesprosess begynte å kjennes på.
Mellom det andre og tredje forsøket dro de på ferie til New York – kom hjem med skuldrene litt lenger nede. Da de satte i gang med tredje forsøk, ble det i samråd med Birgitte besluttet å sykemelde Julie.
– Birgitte hadde sagt at gjennomsnittlig tar det tre forsøk. Det stemte på en prikk for oss. Det tredje forsøket, i mai 2025, var det som til slutt satte seg, sier Julie.
De tok tidlige graviditetstester dag for dag og så streken bli tydeligere og tydeligere, helt det ikke var noe tvil lenger på at det var en graviditet. Allikevel ventet de en god stund med å annonsere graviditeten til de rundt dem, i frykt for at noe skulle gå galt igjen.

Emmy – født på farfars bursdag
Emmy hadde termin på Valentines dagen, men kom to uker før termin, i 2026. Julie fødte på Ullevål – der hun selv har jobbet i åtte år. Maria var til stede gjennom hele fødselen.
– Det var en mektig opplevelse å ta del i. Å se Julie mestre fødselen med en slik ro over seg, var helt sinnssykt å bevitne. Jeg fikk løfte Emmy opp å legge henne på Julies bryst i det hun var født, og jeg fikk også klippe navlestrengen, sier Maria.
Da Maria sendte melding til foreldrene med nyheten, svarte faren: hun er jo født på farfars bursdag. Det siste som manglet falt på plass.
– Da var det selvfølgelig klart. Hun måtte hete Emmy etter farmoren min, sier Maria.
For Maria hadde navnevalget en ekstra betydning. Som barn til ved hjelp av donor fant hun i voksen alder ut at faren hun hadde vokst opp med, ikke var hennes biologiske far. Det var en tøff beskjed å få, men som også gjorde båndet mellom dem enda sterkere.
– Han er pappaen min, og en av mine største forbilder. Og det at Emmy ble født akkurat på farfars bursdag og fikk et navn fra farsiden, det var veldig rørende og meningsfylt. Vi hadde jo navnet “Emmy” på blokka, men da hun ble født på denne datoen ble det plutselig helt riktig at hun skulle hete det, sier hun.
I dag er Emmy fire måneder gammel, har akkurat lært å rulle og smiler masse.
– Vi elsker livet med Emmy, og forstår ikke hva livet var før henne. Sier Julie.

Råd til andre som vurderer det samme
Maria og Julie er tydelige på at partnerdonasjon var riktig for dem, men at det finnes mange veier til å bli forelder, og man må gjøre det som føles riktig for seg selv.
– Gjør research og sett deg inn i mulighetene. Det vi valgte trenger ikke passe for alle. Lytt til magefølelsen din, og hva som kjennes riktig for nettopp deg, sier Julie.
Maria vil særlig understreke én ting:
– Finn et sted der du føler at du blir sett. Det var det viktigste for oss. Et sted der alle spørsmål og bekymringer blir møtt med ro og respekt, uten at du må forklare hvem du er eller unnskylde for noe. Det har alt å si, sier hun.

Emmy er fire måneder gammel og bor i Oslo med sine to mødre. Maria Kathinca og Julie Bjørkvoll Rydeng deler historien sin i håp om at den kan inspirere andre som vurderer assistert befruktning.